OL er over!

 

Da er OL over for denne gang og noen sitter å klapper i hendene mens andre hulker utrøstelig. Jeg selv stiller meg ganske godt på sidelinjen da jeg ikke har fulgt med på denne aktiviteten annet enn curling 2 ganger. Under OL har fokuset på sunn mat økt, og både kommuner og eksperter har kastet seg ut i søkelyset.


*Vi har blandt annet opplevd total fobud mot brunost i barnehager i Horten kommune, hvorav dette dramatiske forbudet nå fornektes å ha oppstått. Det hadde jo tatt seg ut om vi som oppfant ostehøvelen, ikke skulle kunne lære våre barn hva den skal brukes til. Men det er jo viktigere att våre barn slipper unna brunosten og heller fortsetter å ha med seg syltetøy, sjokoladekuler og kanelsnurrer i barnehagen.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145592


*Vi har lært at en rekke produkter der ute på markedet kan kjøpes i dag, for så å ikke bli spist før i 2015. Dette kan jo være svært praktisk til en eventuell kommende krig. Synd det ser ut til å bare være kaker tilsatt ekstra store mengder sukker. Men vi hadde nok klart oss en stund.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145377


Ekspertene avslører mytene og sier «dette bør du spise». Her finner vi kaffe, frossne grønnsaker, sjokolade, syltetøy, nøtter, E-stoffer, alkohol og egg.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145387


Så alt i alt har OL på TV hjulpet oss å få opp øynene slik at både vi og barne kan utvikle ett sundt kosthold videre fremover. Takk OL :)


Bildet er kanskje ikke så barnevennlig-men litt må man unne seg!

Krigens virkelige helter !

Vi kan lese om kriger hver dag som utspilles forskjellige steder i verden. Blod som spilles til marken, avhuggede kropsdeler og ødelagte offre. Vi leser oss igjennom teksten mens vi svakt rister på hodet og føler oss rystet. "Dette er forferdelig. Skulle ønske det var fred i verden".

Mange av oss som bor i Norge og andre fredfyllte land kan med vår egne innbilte trygghet forsikre oss om at krigen skjer ikke her. Vi blir heldigvis ikke berørt av krigen på en slik måte som dem som er til stede midt i den.

Mange av oss kan trygt si til oss selv og venner "jeg kjenner ikke offrene".

Er ikke det så langt fra sannheten som overhode mulig? Vi er ett stort samfunn med en haug individer. Blandt oss er det flere krigsoffere enn man kan telle eller i hele tatt tenke seg. Nei jeg snakker ikke om kriger som utgjøres mellom 2 land eller 2 grupper.

Jeg snakker om den innvendige krigen mange opplever hver dag, hver time, ofte resten av livet.



Uansett hvor mye fred du enn måtte ønske deg i verden, og uansett hvor mange som med falske setninger "ønsker seg det samme", så er dette så langt fra virkeligheten som overhode mulig.

Ditt ønske om fred i verden er nødt til å starte med DEG. Hvor mye gjør du som person for at en du vet har det vanskelig, skal vinne sin innvendige krig?

Jeg kan snakke om mennesker med alvorlige sykdommer, rasisme eller religion. Men i dag og alle andre dager går mine tanker til..de HOMOFILE KRIGSOFFRENE!

 

Jeg er så glad for at mine homofile, bifile og transsexuelle venner er stolt av hvem dem er og hever hodet langt over det som måtte komme av kritikk.

 Nå vil nok mange si "men homofili er jo blitt mer godtatt". Ja klart det er blitt det. Det skulle vel bare mangle. Men å forsikre deg om den setningen vil kanskje gi DEG en tilfredsstillende følelse om hvor utrolig snill og forsåelsesfull du er ovenfor dem. Det hjelper lite for alle de usikkre som sitter der hjemme med tårene trillene at "flere godtar dem". Den følelsen er ikke engang bemerkelsesverdig for dem. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Vi er nødt til å gjøre mer. Flere må kjempe med dem, og flere må vise sin forsåelse personlig. Det hjelper ikke alltid å skrive i lokalavisen at du respekterer dem. Du må si det personlig til dem det gjelder.

 For mange er det svært tungt å bli satt under en kategori som deles med tusenvis av andre. Man blir ikke skilt ut som ett enkeltindivid men alltid bli pratet om som "dem". Jeg er ubeskrivelig takknemlig for at vi har hverdagshjelpere som foreldre og venner som kan ta seg av individene. Men hva når også disse svikter? Hvorfor skal man fornekte sitt eget barns legning? Og hvordan i all verden klarer man det? Hvordan i all verden ødelegger dette deg som person? Er du redd for å miste venner..redd for å miste ansikter? Ikke være like populær som du en gang var blandt andre. Burde du ikke heller være redd for å miste ditt egen barn? Din sønn eller din datter som ser opp til deg. Kanskje forstod du det tidlig og ville forsøke å lede barnet ditt på andre veier. Du som forelder er med på å forme barnets liv og personlighet. Barnets legning har lite å gjøre med barnets personlighet. Det sier lite om hvordan ditt barn er eller kommer til å bli! 

Din sønn kommer kanskje til å forelske seg i en annen gutt i fremtiden, eller din datter vil finne drømmejenta. Hvorfor plager dette deg? Du av alle burde være først i rekken til å glede deg over ditt barns oppdagelse. Jeg har hørt mange komme ut med historien sin om at man ikke kjenner sitt eget barn etter at det kom ut av skapet. Hvor mye gjorde du for å bli kjent med barnet ditt? Hadde du tatt del i barnets oppvekst så hadde ikke dette kommet på deg som ett sjokk! Men du var for flau til å ta del i dette. Du var for opptatt av din egen aroganse. Der du sammen med ditt barn burde hevet sverdet mot de andre skøv du ditt eget barn unna og sa deg heller enig med de andre at "ja, det feiler barnet mitt noe".

Nei det feiler ikke barnet ditt noe. Det feiler deg, dine venner og samfunnet noe! Det er ikke bare å kjempe for at alle skal ha like rettigheter. En som ligger nede har lite krefter til å klare å kjempe. DU må inse at det kan være ditt barn, dine venner eller en du ikke engang kjenner som daglig må forsøke å dra det sverdet ut av stenen for å klare å forsvare seg selv. Enkle oppmuntringer vil kunne holde forsvarsmuren oppe noen dager til. Men det er når du bestemmer deg for å virkelig steppe inn sammen med han eller henne i den krigsringen at muren virkelig vil holde. Her kan ikke negativitet slippe inn. For du har forstått at personen ved din side virkelig har gjennomgått en ekte krig.

 

Personen du står der sammen med har tatt sktittet ut av skapet!! Er det ikke dette som er en ekte krigshelt ??

 

*

 

*



 *

 

*

Dette er litt om meg!

-Negroid jente fra Akershus på 21 år!

Ingen faste interesser men trives godt blant gode venner!

 

Jeg jobber på hotell og stortrives der :)

 

-Facebook

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Januar 2014
revolution

revolution

24, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits